Vinsjan på kaia Den nye visegruppa Vår egen lille verden Langt igjen te RAH Fattigfolks lærdommer Det umulige e mulig En mann må gjørra ...
                                                                                       Fjern menyen  

Om boka  
Vinsjan på kaia  
Den nye visegruppa  
Vår egen lille verden  
Langt igjen te Royal Albert Hall  
Sangen om fattigfolks lærdommer  
Det umulige e mulig  
En mann må gjørra de’n må  
Songar  
Om JeremiA/S Bakfot  
Om Idar Lind  


Kjøp boka:  

 

 
Spelelister

Alle D.D.E.-songar med tekst av Idar Lind:

 

Hver gang vi møtes 2015, Bjarnes Brøndbos dag:

 

DDR-versjonar:

 

Gluntan:

 

Anna og jeg og Ole Jonny
(tekst Idar Lind, melodi Petter Wiik 1989)

Visa vart brukt i revyen Jaggumæ (UKA-89, Studentersamfundet i Trondhjem).

 
Det var Anna og jeg og Ole Jonny.
Vi var studenter. Vi var nitten. Vi var fri.
Sjela utålmodig. En drøm var nettopp født.
Vi kom til Samfundet høsten sekstini.
Ole Jonny skulle jage USA fra Vietnam.
Jeg ville møte EEC med felles front.
Anna så seg sjøl som formannskandidat

– å nei, vi tre gjorde aldri sånt.

Vi satt salen under debatten
og klappa til replikker med poeng.
Ole Jonny traff ei rødhåra jente,
forelska seg og kjøpte dobbelseng.
Jeg kjøpte en pils til
og tenkte at han heller kunne ha forelska seg i meg.
En kveld sto Anna på talelista
– men trakk seg.

Vi møttes, studerte, skiltes
og møttes igjen under UKA-79.
Sjela urolig. Rester av en drøm.
Ennå unge. Ennå ikke fylt tretti.
Ole Jonny skulle flytte og bli husokkupant.
Jeg ville kjøpe gitar og spille pønk.
Anna så seg sjøl i en lenkegjeng i Alta

– å nei, vi tre gjorde aldri sånt.

Vi satt i baren på Selskapssida
og syns revyen skulle vært refusert.
Ole Jonny var blitt far til en rødhåra gutt,
var nyskilt og deprimert.
Jeg feira magistergraden med rødvin
og tenkte at han godt kunne ha fått trøst hos meg.
Anna hadde bestilt billett til Alta
– men trakk seg.

Vi satt på Puben før revyen i dag
og snakka som om ingen ting hadde hendt.
Sønnen min har planlagt å reise til Brasil
for å redde regnskog, sa Ole Jonny.
Jeg nippa til en Torres Coronas 1985
og tenkte at det grå ved ørene kledde ham.
Anna begynte å prate om den gangen hun sto på talelista
– og trakk seg.

Der satt Anna og jeg og Ole Jonny
og snakka, som så mange ganger før.
Sjela fylt av vemod. Drømmen nesten glemt.
Men vinden blåser liv i gamle glør.
Ole Jonny skal bli med sønnen til Brasil.
Jeg prøver å finne ut av dette med EF’s indre marked.
Anna har noe stort på gang.
– Hun vil ikke si hva det er.
Ikke denne gangen.

 
 

Videoopptak ligg på nettsidene til
Studentersamfundets Interne Teater.

                                                                                                                               

Ansvarlig for sida: idar@lind.no.